torsdag 18. februar 2010

Dagens oppfordring

Det finnes dager jeg kan bli utrolig deppa og lei. Jeg klager, syter og synes synd på med selv; enten er det for varmt, og er det ikke det, er det så kaldt at jeg holder på å "fryse i hjel" (selvfølgelig er dette en stor overdrivelse, men jeg pleier allikevel å si det). I andre tilfeller kan det være så enkelt som at det er for mye lekser eller at jeg ikke rakk å dra på butikken for å kjøpe skoene jeg hadde holdt av på Bianco. Eller så slenger jeg ut noen stygge fraser fordi jeg slo lilletåa mi i dørstokken.

Men har jeg egentlig en grunn til å klage på grunn av sånne småting? Jeg har haugevis av klær å ha på meg om det er kaldt og jeg har tilgang på vann døgnet rundt selv de varmeste dagene. Leksene får jeg alltids tid til å gjøre og om jeg ikke får kjøpt akkurat de skoene, er det jo ikke krise, for jeg har faktisk flere nesten helt like par som venter på meg hjemme i gangen. Og om den lilletåa mot formodning en gang skulle få seg en liten knekk, er ikke legevakta mer enn en 10 minutters kjøretur unna.

I løpet av den tiden du bruker på å lese dette blogginlegget, finnes det andre som opplever ting som er langt verre enn alle de tingene jeg nevnte over. Kanskje de mister en de står nær, sulter, får vite at de har en uhelbredelig sykdom eller ligger ute på gata og ikke vet hvor de skal gjøre av seg.

Og nå snakker jeg ikke bare om tilstandene i fattige land i Afrika, men også her hjemme i Norge. Det er faktisk mange nordmenn som sliter med for eksempel depresjoner og angst eller en voldelig kjæreste. Og mye mer. Og er det noen som bør tas vare på, så er det dem. Og da må vi andre som egentlig ikke har det så verst, være der for dem.

Så neste gang du blir opprørt over en ubetydelig filleting, tenk deg om en gang til(jeg lover å gjøre det selv), er dette virkelig så ille? For tross alt, det kunne vært mye verre.