onsdag 14. juli 2010

DEL 1 – De første dagene i kampala

Ankomst og første delen av bryllupet
6.juli
Vi ankom Entebbe flyplass sent tirsdag kveld, og etter å ha funnet sjåføren som skulle frakte oss til hotellet, bar veien mot Kampala. Og en ting er helt sikkert: trafikken er helt UTROLIG! Jeg som trodde det var ille i Sharm el Sheik. Mennesker går midt i gatene, der bilene kjører i full fart, og mopeder og syklister kjører side om side med store busser som ikke tar hensyn til dem i det hele tatt. I tillegg er det venstrekjøring, noe som ikke akkurat gjør deg mindre forvirret.


Linn Dave er egentlig Linn Save, bare så det er klart

Etter en time med crazy trafikk og noen steder veldig humpete veier, var vi framme på hotellet. VI ble møtt av en firfirsle i resepsjonen, men rommene var store og fine.

7.juli – Bryllup, del 1 (”Introduksjon”)
Etter tidlig frokost (kl.8 – har faktisk ikke sovet lenger enn til 7.30 på hele turen), fikk vi med oss Audun, en kollega av Arne(brudgommen), som har jobbet i Kampala et år. Han viste oss litt rundt, og vi fikk kjøpt vann og tatt ut penger. Tror vi tok ut ca 800 000 (til nå har vi tatt ut 4,8 milioner). Men ta det med ro – det er millioner shilling, ikke kroner. For å oppklare litt: 100 000 shilling er cirka 300 kroner.
Utsikten fra hotellrommet til mamma og Arnstein.


Linn er veldig happy etter å ha tatt ut mange hundretusen ugandiske shilling.


Tilbake på hotellet måtte vi skifte til Gomesi(som jeg har skrevet litt om tidligere(linke til innlegg)). Etter litt surring med kjolen, gikk vi ut i resepsjonen, og ble møtt av rare blikk og latter av vaskedamene. Vi hadde selvfølgelig ikke klart å ta på oss kjolene riktig. Heldigvis var alle de Ugandiske damene villige til å hjelpe.


Sånn ble det ferdige resultatet

Herredrakten heter Kanzu(usikker på stavemåte), og ser slik ut:


Vi tok buss til huset til foreldrene til Irene(bruden), der første del av bryllupet foregikk. På norsk kalles det introduksjon. På veien var det utrolig mye å se. Masse små barn som ble overlykkelige når vi vinket til dem, kvinner med store kurver på hodet og boder med salg av kjøtt, klær og bananer.

For de som har penger, er dette virkelig en stor begivenhet. Familien til Irene hadde pyntet hagen kjempefin, med partytelt, og masse annen pynt. Alle fargene gikk også igjen i hverandre. Gjestene var delt i to grupper: de som var bedt av Irene, og de som var bedt av Arne. Det hele var et slags skuespill, der Irene og Arne skulle velges ut til hverandre, og deretter skulle Arne godkjennes av familien til Irene. Det meste foregikk på det lokale språket. Det var en lang seremoni, særlig fordi det var så varmt, men allikevel veldig spennende. Vi på Arne sin side, måtte også bære inn en haug med gaver: masse matvarer, en død ku (eller kanskje det var en stor geit?), en levende geit, levende haner og masse, masse mer. Etter langt om lenge var det middag, og klokken sju var det hele ferdig. ”Endelig” var Arne godkjent, og skulle få lov å gifte seg med Irene.

Tilbake på hotellet, avsluttet vi dagen med øl og fotballkamp på storskjerm :)

Kampala, en kjempespennende by
Jeg digger virkelig Kampala. Det er ikke gode shoppingmuligheter(heller tvert i mot) eller masse spesielle severdigheter, men allikevel er det sinnsykt mye å se. Jeg kan bli stående lenge og bare se på alt kaoset i gatene, kjempespennende!

8.juli(torsdag) ble det sightseeing i Kampala. Vi gikk gjennom flere markeder, noe som var utrolig spennende. Dette var ikke akkurat som et vanlig turistmarked i syden! Vi stoppet også for å se på en stor taxiholdeplass. I starten ser det bare ut som kaos, men om du bruker litt tid, ser du faktisk at det er et system – taxiene kommer seg sakte men sikkert framover. Lunsjen spiste vi på et kjempekoselig sted, ute i en slags hage. Maten var veldig god, ikke minst sjokoladekaka vi fikk til dessert!


Tilbake på hotellet, ble det bading og soling, før det igjen bar ut på byen. Etter middag, dro vi til baren på Sheraton, som var nabohotellet vårt. Veldig koselig bar, men i og med at det var torsdag var det ikke mye liv der, så det ble ikke mer enn en drink før vi vendte snuta mot senga. Og en ting er sikkert, det kan umulig være trygt å gå i gatene om du har drukket så mye at du så vidt klarer å holde deg på bena. Ikke på grunn av mye kriminalitet eller skumle menn, men på grunn av alle hindringene i veien: dype hull, avkappede lyktestolper og skilt er plassert MIDT i veien.

Neglestell er kjedeligere enn jeg trodde…
9.juli (fredag)
Fordi både jeg, Linn og søsteren til Arne skulle være brudepiker, måtte vi få pedikyr og manikyr. På forhånd gledet jeg meg veldig, men det skulle vise seg å bli utrolig kjedelig. Tre jenter og en neglemann – det ble en del venting kan du si. Vi var i salongen fra ti til halv tre, og rakk bare litt soling før det bar ut for å spise middag. Det ble veldig hyggelig, da vi var på en kjempekoselig pizzarestaurant. Lyset gikk to ganger, men da ble det jo bare enda koseligere syntes nå jeg.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar