Bilder

Da har jeg fått satt inn en del bilder i de forskjellige innleggene under. Tenkte det var mer oversiktlig å ha de sammen med teksten enn i et eget innlegg.

Adrenalinkick!

Sitter naa paa Jinja Nile Resort i Jinja og skriver. Og som overskriften tilsier, idag har jeg faatt meg et skikkelig adrenalinkick! Jeg har nemlig hoppet i strikk og raftet! Begge delev var en helt syk opplevelse, saerlig strikkhoppet. Har aldri opplevd lignende foelelse, som sagt det var helt sykt! Var kjempenervoes foer hoppet, men i svevet og etterpaa, var det bare sinnsykt deilig.

Raftinga var ogsaa en kjempemorsom opplevelse. Trodde flere ganger at vi skulle bli kastet ut i strykene, men heldigvis(synes jeg) klarte vi aa holde oss i baaten gjennom hele turen, noe som skjer veldig sjeldent her ifoelge guidene. Jeg velger aa tro at det var fordi vi var saa gode padlere :p

Naa blir det snart middag, foer vi stikker bort til hovedkvarteret til raftingbyraaet for aa se film fra dagens opplevelser. Imorgen blir den siste dagen her i Uganda. Da skal vi paa baattur til en oy for aa se paa sjimpanser, foer vi setter kursen hjemover.

Jippi, vi så en løve!

15.juli (torsdag)
Ja, vi så en løve i dag, ved et sted som heter Ishasha. Den var kjempesøt der den hang helt alene høyt oppe i et tre. Men turen for å se én løve var lang: 2 ½ time – hver vei! Lunsjen spiste vi rett ved grensa til Kongo, der vi kunne høre brølene til flere flodhester, uten at de viste seg for oss.

Jeg hadde bursdag idag, så under middagen fikk jeg meg en hyggelig overraskelse: plutselig ble alt lyset slått av(jeg trodde selvfølgelig strømmen hadde gått), og så kom servitørende syngende inn med en stoooor kake. Det var mamma og Arnstein som hadde fikset det hele, veldig hyggelig :D

I morgen reiser vi videre, men skal kun ha en mellomovernatting i Fort Portal. Lørdag reiser vi videre til Jinja, der det forhåpentligvis blir rafting i Nilen, noe jeg både gruer og gleder meg til.

Mweya Lodge, Queen Elisabeth National Park

14.juli (onsdag)
I dag har vi dratt videre til Queen Elisabeth National Park, der vi bor på Mweya Lodge. Det er litt mer hotellaktig enn Mihingo og mange flere gjester, men til gjengjeld er det minst like fint. Etter lunsj her, dro vi på båttur, der vi så både elefanter, flodhester, vannbøfler og et par små krokodiller.

Tilbake på lodgen fikk jeg meg en overraskelse da jeg tittet ut av terrassevinduet – det sto en diger flodhest rett utenfor! Helt greit for meg, så lenge den ikke står der jeg skal gå, da tør jeg nok ikke annet enn å gå en stooooooooooooor omvei :p

Begge disse bildene er tatt gjennom vinduet på hotellrommet.

Snart blir det middag, og i morgen er det nok en gang tidlig opp. Vi skal nemlig kjøre et stykke for å se en type løver som klatrer i trærne. Det er ikke 100% sikkert at vi ser noen, men jeg håper nå virkelig det.

DEL 3 – Mihingo Lodge

Fra storbyliv til luksus i villmarka
11.juli (søndag)
Vi sto opp tidlig, tok avskjed med nye bekjentskap og ble klokken ni plukket opp av sjåfør med en stor landcruiser som skulle frakte oss gjennom Ugandas villmark. Nå gikk veien mot Mihingo Lodge i Lake Mburo National Park.

På veien stoppet vi på ekvator, der det er tegnet opp en linje akkurat der ekvator går.

Etter rundt fem timer på diverse humpete veier, entret vi Mburo. Vel inne i parken, så vi både sebra, Impala(et slags hjortedyr) og vortesvin. Da vi kom fram til lodgen, ble vi møtt av to ansatte som bar opp bagasjen vår og vi fikk servert kake og ferskpresset juice. Rommene vi bor i er en blanding av telt og hytte, og de ligger såpass langt i fra hverandre at du ikke kan se noen andre hytter fra der vi bor. Fra bassengkanten ser vi rett ned på et vannhull, der både diverse hjortedyr, sebraer og vortesvin står og drikker, og apene hopper rundt oss på alle kanter. Før en vidunderlig treretters middag, så vi også på mating av Bush babies.

De som jobber her er veldig hyggelige, og servicen er så bra at vi fikk være med ned til ”personalrommet” for å se VM-finalen i fotball. Det ble en lang kamp, så lang at jeg klarte å duppe av opptil flere ganger. Derfor var det godt å kunne legge seg – selvfølgelig til lyder av dyrelivet rundt hytta. Til tross for både gresshopper, edderkopper og firfirsler inni hytta, sov jeg som en stein.

Som dere kanskje har fått med dere, ble det sluppet to bomber i Kampala i forbindelse med VM-finalen. Heldigvis hadde vi dratt derfra samme morgen, og de andre fra Norge kom i hvert fall uskadde fra det hele. Jeg vet ikke noe om de andre bryllupsgjestene, men siden så mange ble drept, og sikkert enda flere skadet, er det ekkelt å tenke på at noe kan ha skjedd med noen jeg kanskje møtte i bryllupet. Fikk en skikkelig klump i magen da jeg hørte det, og mine tanker går til alle de som ble skadet/mistet noen de kjente.

Safari til fots og med båt
12.juli (mandag)
Startet dagen 6.30, med en morgensafari. Det var veldig spennende. Guiden var flink og vi så mange dyr, særlig sebraer, impalaer og aper.

Etter frokost ble det en times deilig massasje, til den fantastiske prisen 120 norske kroner! Etter lunsj dro vi på båtsafari, der vi så kjempemange flodhester og et par krokodiller.


En helt vanlig dag på Mihingo Lodge
13.juli (tirsdag)
- Te på senga
- Nydelig frokost
- Soling og bading
- Treretters lunsj
- Mer sol
- Mellommåltid bestående av gulrotkake
- Mer sol og litt blogging (+ fortvilelse over manglende internett)
- Treretters middag
- Kveldssafari

Hytta vi bodde i

DEL 2 – Selve bryllupet

10.juli (lørdag)
Endelig var det tid for det ordentlige bryllupet. Som brudepiker måtte vi opp klokken sju og dra til leiligheten til Arne som i dag fungerte som salong. Der fikk vi fikset hår og sminke – og for at en ting skal være klart: ugandiske frisører kan ingen av delene på lyshudete jenter. Da jeg så de brukte solpudder som foundation på Linn, sa jeg klart i fra at jeg kunne sminke huden min selv. Trenger ikke se ut som om du har lekt med mammas sminkekoffert for første gang når du snart er nitten og skal være brudepike altså! Håret fikk jeg dessverre ikke gjort noe med, så det måtte bare være sånn som det var satt opp. Forfra var det greit, men bakfra så det ut som om det ikke var vasket på flere uker (har i skrivende stund(tirsdag 13.juli) enda ikke fått ut all oljen).

Ferdigstelte, var det tid for photoshoot, før vi kjørte til kirka i Mercedeser pyntet med røde bånd og sløyfer. Når man feirer bryllup i Uganda, sparer man ikke på noe! Vielsen i kirka var mer spennende enn en norsk vielse, men det kan ha mye å gjøre med at presten var av den skøyeraktige typen. Da vielsen var ferdig, ble det mer smiling og oppstilling, denne gangen også med brudgommen.

Etter noe som føltes som flere timer, ankom vi festplassen – og det var utrolig! Vi gikk nedover en hvit løper som var rullet ut på gresset, ledninger med lys hang over og rundt oss, gjestene satt på forskjellige bord pyntet med blomster og lys og i midten var hedersbordet, der brud og brudgom skulle sitte med sine nærmeste. Rundt oss danset profesjonelle afrikanske dansere, noen spilte på trommer, og noen sang – det hele var en fantastisk opplevelse.

Da alle var på plass, ble det mat drikke, dessert og kake, pluss en del små taler innimellom. Da mørket senket seg, kom musikken på og det ble masse dansing. Dessverre ble det hele tidlig avsluttet, vi dro klokka ti, og var da noen av de siste som var igjen. Men alt i alt var det en fantastisk dag!

DEL 1 – De første dagene i kampala

Ankomst og første delen av bryllupet
6.juli
Vi ankom Entebbe flyplass sent tirsdag kveld, og etter å ha funnet sjåføren som skulle frakte oss til hotellet, bar veien mot Kampala. Og en ting er helt sikkert: trafikken er helt UTROLIG! Jeg som trodde det var ille i Sharm el Sheik. Mennesker går midt i gatene, der bilene kjører i full fart, og mopeder og syklister kjører side om side med store busser som ikke tar hensyn til dem i det hele tatt. I tillegg er det venstrekjøring, noe som ikke akkurat gjør deg mindre forvirret.

Linn Dave er egentlig Linn Save, bare så det er klart

Etter en time med crazy trafikk og noen steder veldig humpete veier, var vi framme på hotellet. VI ble møtt av en firfirsle i resepsjonen, men rommene var store og fine.

7.juli – Bryllup, del 1 (”Introduksjon”)
Etter tidlig frokost (kl.8 – har faktisk ikke sovet lenger enn til 7.30 på hele turen), fikk vi med oss Audun, en kollega av Arne(brudgommen), som har jobbet i Kampala et år. Han viste oss litt rundt, og vi fikk kjøpt vann og tatt ut penger. Tror vi tok ut ca 800 000 (til nå har vi tatt ut 4,8 milioner). Men ta det med ro – det er millioner shilling, ikke kroner. For å oppklare litt: 100 000 shilling er cirka 300 kroner.

Utsikten fra hotellrommet til mamma og Arnstein.


Linn er veldig happy etter å ha tatt ut mange hundretusen ugandiske shilling.

Tilbake på hotellet måtte vi skifte til Gomesi(som jeg har skrevet litt om tidligere(linke til innlegg)). Etter litt surring med kjolen, gikk vi ut i resepsjonen, og ble møtt av rare blikk og latter av vaskedamene. Vi hadde selvfølgelig ikke klart å ta på oss kjolene riktig. Heldigvis var alle de Ugandiske damene villige til å hjelpe.

Sånn ble det ferdige resultatet

Herredrakten heter Kanzu(usikker på stavemåte), og ser slik ut:


Vi tok buss til huset til foreldrene til Irene(bruden), der første del av bryllupet foregikk. På norsk kalles det introduksjon. På veien var det utrolig mye å se. Masse små barn som ble overlykkelige når vi vinket til dem, kvinner med store kurver på hodet og boder med salg av kjøtt, klær og bananer.

For de som har penger, er dette virkelig en stor begivenhet. Familien til Irene hadde pyntet hagen kjempefin, med partytelt, og masse annen pynt. Alle fargene gikk også igjen i hverandre. Gjestene var delt i to grupper: de som var bedt av Irene, og de som var bedt av Arne. Det hele var et slags skuespill, der Irene og Arne skulle velges ut til hverandre, og deretter skulle Arne godkjennes av familien til Irene. Det meste foregikk på det lokale språket. Det var en lang seremoni, særlig fordi det var så varmt, men allikevel veldig spennende. Vi på Arne sin side, måtte også bære inn en haug med gaver: masse matvarer, en død ku (eller kanskje det var en stor geit?), en levende geit, levende haner og masse, masse mer. Etter langt om lenge var det middag, og klokken sju var det hele ferdig. ”Endelig” var Arne godkjent, og skulle få lov å gifte seg med Irene.

Tilbake på hotellet, avsluttet vi dagen med øl og fotballkamp på storskjerm :)

Kampala, en kjempespennende by
Jeg digger virkelig Kampala. Det er ikke gode shoppingmuligheter(heller tvert i mot) eller masse spesielle severdigheter, men allikevel er det sinnsykt mye å se. Jeg kan bli stående lenge og bare se på alt kaoset i gatene, kjempespennende!

8.juli(torsdag) ble det sightseeing i Kampala. Vi gikk gjennom flere markeder, noe som var utrolig spennende. Dette var ikke akkurat som et vanlig turistmarked i syden! Vi stoppet også for å se på en stor taxiholdeplass. I starten ser det bare ut som kaos, men om du bruker litt tid, ser du faktisk at det er et system – taxiene kommer seg sakte men sikkert framover. Lunsjen spiste vi på et kjempekoselig sted, ute i en slags hage. Maten var veldig god, ikke minst sjokoladekaka vi fikk til dessert!


Tilbake på hotellet, ble det bading og soling, før det igjen bar ut på byen. Etter middag, dro vi til baren på Sheraton, som var nabohotellet vårt. Veldig koselig bar, men i og med at det var torsdag var det ikke mye liv der, så det ble ikke mer enn en drink før vi vendte snuta mot senga. Og en ting er sikkert, det kan umulig være trygt å gå i gatene om du har drukket så mye at du så vidt klarer å holde deg på bena. Ikke på grunn av mye kriminalitet eller skumle menn, men på grunn av alle hindringene i veien: dype hull, avkappede lyktestolper og skilt er plassert MIDT i veien.

Neglestell er kjedeligere enn jeg trodde…
9.juli (fredag)
Fordi både jeg, Linn og søsteren til Arne skulle være brudepiker, måtte vi få pedikyr og manikyr. På forhånd gledet jeg meg veldig, men det skulle vise seg å bli utrolig kjedelig. Tre jenter og en neglemann – det ble en del venting kan du si. Vi var i salongen fra ti til halv tre, og rakk bare litt soling før det bar ut for å spise middag. Det ble veldig hyggelig, da vi var på en kjempekoselig pizzarestaurant. Lyset gikk to ganger, men da ble det jo bare enda koseligere syntes nå jeg.

Endelig!

Endelig et sted med internettilgang! Trodde virkelig det skulle fungere på Mihingo, men da måtte jeg selvfølgelig bruke en lånepc, uten æ, ø og å, bildene og alt jeg hadde kladda. Men nå kommer det, bedre sent enn aldri 

Jeg deler opp i del 1, del 2 osv.

Jeg lever fortsatt

Det er bare det at jeg ikke har hatt tid til aa skrive, og naar jeg har hatt tid, har jeg ikke hatt internettilkobling. Naa trodde jeg at jeg hadde baade tid og tilgang, men dengang ei... Sitter paa laanepc, saa da har jeg verken bilder eller det jeg har kladda.. Saa dere maa nok vente enda litt paa oppdatering herfra...

Men jeg kan si saapass at jeg har det helt fantastisk! Digger Kampala, bryllupet var som tatt ut av en eventyrfilm og naa koser vi oss paa eksotiske Mihingo Lodge. Her har vi sett sebraer, krokodiller, flodhester, impalaer, aper og vortesvin. I kveld drar vi paa nattsafari i haap om aa se leopard.

Haaper paa nett om ikke lenge, saa jeg kan skrive mer utfyllende.

Klare for avreise

Etter en rolig helg med avkobling på hytta, er det i kveld tidlig til sengs for å være opplagt til klokka halv fire i morgen tidlig(ja, du leste riktig: HALV FIRE PÅ MORNINGEN!). Passene ligger klare, kofferter og sekker er nesten ferdigpakket, kameraene er nyladet og minnekortene tomme – vi er klare for Uganda!

Litt om hvordan reisen vil bli:
Etter en tolv timers flytur med mellomlanding i Amsterdam, lander vi på flyplassen i Entebbe. Derfra kjører vi inn til Kampala, der bryllupet skal foregå. Allerede på onsdag finner første del av bryllupet sted. Da skal vi bruke nasjonaldrakten ”Gomesi”. Den består av et tykt bomullsteppe som man bruker som underskjørt(skal nesten krølles litt sammen for å få stor rumpe og mage :p ) og en tynn ”silkekappe” med store puffermer, som surres rundt deg så det blir en kjole. Synes faktisk de var ganske fine(minus det underskjørtet da, som sikkert blir veldig varmt også).
Lørdag blir det ”vanlig” bryllup. Da går vi i vanlige kjoler, men siden jeg og Linn skal være brudepiker, må vi ha like kjoler som noen av de andre jentene under seremonien. Senere på kvelden kan vi bytte til våre egne kjoler.

Når begge bryllupene er overstått, skal vi reise litt rundt i Uganda, blant annet blir det safari i Queen Elisabeth National Park, som jeg har lest utrolig mye bra om. Jeg gleder utrolig, og det blir veldig spennende å kunne reise litt rundt og bli kjent med en helt annen kultur. Men det er også et tankekors at det er veldig mange i Uganda som ikke har det så bra. Over 10 millioner (ca 30% av befolkningen) lever i total fattigdom, og den gjennomsnittlige levealderen er 45 år, både for kvinner og menn(bare 10% av befolkningen er eldre enn 45 år). Det er så uvirkelig for oss i Norge å forstå, så jeg tror jeg har veldig godt av en slik tur som kan sette ting litt i perspektiv.

Jeg skal prøve så godt jeg kan å få tilgang på Internett i hvert fall et par ganger i løpet av turen, så jeg får lastet opp litt bilder og kommet med noen korte oppdateringer. Uansett vil det komme et mer fyldig referat når jeg kommer hjem.

Så da sier jeg bare: Uganda, here I come!

Ha en fortsatt fin sommer, enten det er i Norge eller i utlandet, med jobbing eller ferie.

Jeg skal aldri mer klage over håret mitt

Jeg vet jeg sa denne bloggen skulle handle om Uganda og folkehøyskole, men i dag vil jeg gjerne fortelle om noe annet, som egentlig ikke har noe om det å gjøre:

For noen dager siden ble jeg ferdig med ”Regines bok – en ung jentes siste ord”. Det er en samling av alle blogginnleggene til Regine Stokke, som før jul i fjor døde av kreft. Gjennom bloggen sin, delte hun oppturer og nedturer med det norske folk, og rørte tusenvis av blogglesere til tårer. Jeg fulgte med jevne mellomrom med på bloggen hennes. Derfor hadde jeg ingen planer om å lese boka, før den plutselig lå på kjøkkenbenken. Mamma hadde kjøpt den, og ettersom det var en dag med lite(rettere sagt ingen) gjøremål og flott vær, la jeg meg ut i sola og begynte å lese. Jeg ble fengslet allerede etter de første sidene. Å lese boka var en helt annen opplevelse enn med bloggen, og inntrykkene ble i hvert fall på meg, mye sterkere. De siste sidene satt jeg og strigråt, så trist var det å lese ordene moren og søsteren hadde skrevet til Regine.

Regine har lært meg at jeg verken skal ta noe eller noen for gitt, jeg skal være glad jeg er frisk! Og der kommer overskriften inn: jeg skal aldri mer klage over håret mitt. Derimot skal jeg være glad jeg ikke må gå på cellegift så det faller av, med risiko for ikke å overleve. Jeg skal være glad jeg er frisk nok til å reise, utdanne meg og leve livet! Så jeg vil herved anbefale alle på det sterkeste å lese denne boka, uansett alder og enten du fulgte med på bloggen eller ikke.

Vaksinering og pakkelister

Avreisedato for Uganda(6.juli) nærmer seg med stormskritt, så i dag var det tid for vaksinasjon. Merkelig nok har jeg aldri hatt sprøyteskrekk, derimot har jeg syntes det har vært litt spennende med vaksinasjon og dermed gikk de to stikkene veldig bra. Etter en tur innom apoteket for å kjøpe malariatabletter, tok vi en drikkevaksine, og så var det meste av helseforberedelsene i boks.

Malariatabletter. Fikk streng beskjed av Linn om å skrive at det var hun som hadde tatt bildet, i tillegg til å linke til bloggen hennes. Så: fotograf er Linn Save og bloggen hennes finner du her.

Men billig er det ikke! Vaksineutgifter for fire personer tilsvarer mer enn hva jeg betalte for en toukers tur med fly og leilighet i Alcudia. Men det er jo en investering, for jeg vil ikke ende opp med malaria heller. I tillegg gjelder sprøyte- og drikkevaksinene i flere år, så da slipper jeg å ta nye før backpackerturen jeg skal på i oktober.

Nå har vi nettopp jobbet litt med pakkelistene. Mens jeg sitter og funderer på om det er best å ta med jogge- eller tursko, ramser lillesøster Linn fornøyd opp punktene under toalettsaker. Den startet slik: foundation, solpudder, concealer, maskara, eyeliner, øyenskygge... Dette førte til noen relativt rare blikk fra oss andre, særlig mamma, som egentlig aldri har brukt sminke. Linn forsvarte seg tappert: ”Vi skal jo i bryllup da!”. Sant nok, vi skal i bryllup. ”Men det er jo Afrika, du kan jo i hvert fall droppe solpudder og foundation”, prøvde jeg meg, og mamma nikket enig. Men mitt lille motargument nyttet lite, Linn er fortsatt fast bestemt på å ha med seg hele sminkekofferten sin. Selv har jeg også innsett at det kanskje kan være greit med noe sminke, selv om det bare er Uganda. Så du skal ikke se bort i fra at også jeg pakker med meg en liten sminkepung, bare bittelitt mindre enn den Linn kommer til å ta med seg.

Hva nå?

Jeg er ferdig med 13 års skolegang. 13 år med slit, klaging, men også 13 år med gode venner og fantastiske opplevelser.

Sammen med gleden over å være ferdig og at en ny epoke i livet starter, sniker også vemodet seg innpå. Jeg skal aldri mer gå gjennom Lillestrøms murkledde ganger, i hvert fall ikke som elev. Og jeg kommer til å savne alle de fantastiske menneskene jeg har møtt. Kanskje vil jeg også savne tryggheten. For nå er ALT opp til meg. Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg aner fortsatt ikke hva jeg skal bli, men har i hvert fall bestemt meg for å gå et år på folkehøyskole. Valget falt til slutt på Nordhordland, med linja Global Extreme. Jeg gleder meg utrolig, både til å møte nye mennesker, flytte fra barndomshjemmet(noe som selvfølgelig også er litt skummelt), reise til andre siden av jorda, og utfordre meg selv både fysisk og psykisk. Så herved gjøres denne bloggen om fra skoleblogg, til en blogg om mitt år på Nordhordland folkehøyskole. Så kan venner og familie (og andre som av en eller annen grunn kunne være interessert) følge meg i skoleåret som venter.

Men så har det seg sånn da, at jeg også skal til Uganda i sommer. Og ikke bare det, vi skal i bryllup i Uganda. Og det ville jo nesten være dårlig gjort å ikke skrive om den turen her på bloggen. Så før jeg reiser til Bergen, vil jeg prøve å oppdatere dere med tekst og bilder fra Uganda. Med et forbehold: at jeg får tak i pc med nettilgang i løpet av turen. Hvis ikke blir det nok uansett en oppsummering når jeg kommer hjem :)

God sommer!

Dagens oppfordring

Det finnes dager jeg kan bli utrolig deppa og lei. Jeg klager, syter og synes synd på med selv; enten er det for varmt, og er det ikke det, er det så kaldt at jeg holder på å "fryse i hjel" (selvfølgelig er dette en stor overdrivelse, men jeg pleier allikevel å si det). I andre tilfeller kan det være så enkelt som at det er for mye lekser eller at jeg ikke rakk å dra på butikken for å kjøpe skoene jeg hadde holdt av på Bianco. Eller så slenger jeg ut noen stygge fraser fordi jeg slo lilletåa mi i dørstokken.

Men har jeg egentlig en grunn til å klage på grunn av sånne småting? Jeg har haugevis av klær å ha på meg om det er kaldt og jeg har tilgang på vann døgnet rundt selv de varmeste dagene. Leksene får jeg alltids tid til å gjøre og om jeg ikke får kjøpt akkurat de skoene, er det jo ikke krise, for jeg har faktisk flere nesten helt like par som venter på meg hjemme i gangen. Og om den lilletåa mot formodning en gang skulle få seg en liten knekk, er ikke legevakta mer enn en 10 minutters kjøretur unna.

I løpet av den tiden du bruker på å lese dette blogginlegget, finnes det andre som opplever ting som er langt verre enn alle de tingene jeg nevnte over. Kanskje de mister en de står nær, sulter, får vite at de har en uhelbredelig sykdom eller ligger ute på gata og ikke vet hvor de skal gjøre av seg.

Og nå snakker jeg ikke bare om tilstandene i fattige land i Afrika, men også her hjemme i Norge. Det er faktisk mange nordmenn som sliter med for eksempel depresjoner og angst eller en voldelig kjæreste. Og mye mer. Og er det noen som bør tas vare på, så er det dem. Og da må vi andre som egentlig ikke har det så verst, være der for dem.

Så neste gang du blir opprørt over en ubetydelig filleting, tenk deg om en gang til(jeg lover å gjøre det selv), er dette virkelig så ille? For tross alt, det kunne vært mye verre.

5 fine ting

Nå i disse mørketider, kan vinterdepresjonen fort komme snikende. Jula, som man i november kunne se fram til, er forbi, og det som venter er kun en kald og mørk februar. Derfor blogger jeg i dag om fem fine ting – fem ting som lyser opp hverdagen min og gjør at vinteren ikke blir like trist og mørk som den ellers kunne blitt. Kanskje du lar deg friste?

1) Hva er vel en vinter uten snø?
I flere uker har det nå gradvis kommet mer snø, og mange er misfornøyde og klager. Den det er langt i fra så ille med snø som de skal ha det til. Ville du heller hatt regn kanskje? Ikke bare er det bedre enn regn, men snøen lyser også opp en mørkere hverdag, bokstavelig talt. Med snø utenfor vinduene, ser det i hvert fall koselig ut ute. Og kler du på deg nok, nesten garanterer jeg at en tur ut bare vil gjøre deg gladere, det har jeg selv erfart, da jeg er så heldig å ha en hund, som egentlig burde vært nevnt som et eget punkt. Men siden jeg har dedikert et helt blogginnlegg til henne tidligere, nøyer jeg meg med å skvise henne inn under dette punktet. Jeg vil bare si, at er det noen som bør få æren for å ha fått meg ut i kulda nå i januar, så er det henne: creds to Ronja!

2) Skikjøring
I tillegg til å lyse opp, åpner også snøen for mange aktiviteter som vi kan se langt etter om sommeren, når det er 20 plussgrader og sola steiker som verst. En av disse tingene er skikjøring. Jeg som bor i Lørenskog, er heldig, og har flere fine skianlegg i nærheten, blant annet Tryvann og Varingskollen. Så kom deg ut, spenn på ski eller snowboard og sett utfor i fantastisk løssnø.

3) Drømmen om varmere strøk
Er du ikke noen stor fan av skikjøring, kan du jo gjøre den neste fine tingen, nemlig reise til varmere strøk, om lommeboka tillater det da. Og har man ikke råd, er det ikke noe i veien for å drømme seg bort. Det er gratis, så lenge du ikke faller for fristelsen å reise en tur allikevel da. Har du penger, men ikke mulighet til å reise nå i vinter, kan du jo reise til sommeren. Da har man også noe å glede seg til lagt fram i tid. Jeg, som det klimamonsteret jeg er(men ikke har lyst til å være), har gjort alle tre tingene allerede; jeg har drømt meg bort på reisemesse i Lillestrøm, i vinterferien reiser jeg til Sharm el Sheik, samtidig som turen til Alcudia i sommerferien allerede er bestilt via ticket.

4) Peis, boller og kakao – en fantastisk sammensetning
Og når det er som verst ute, med 20 minusgrader og skikkelig snøstorm, hva er vel en bedre enn å sette seg foran peisen med et pledd over fanget, kakao i den ene hånda og en bolle i den andre? Og stenge ute alle tanker om at du skulle trent, vært ute, gjort ditt og datt. Noen ganger må det også være lov å kose seg!
Her er oppskrift på nydelige boller, en fin trøst de mørkeste vinterkveldene:

500g hvetemel

100g sukker

1/2 ts kardemomme

1/2 ts bakepulver

100g smør

50g gjær

3 dl melk

egg til pensling

Stekes i stekeovn på 225 grader i 12-15 minutter.

Fremgangsmåte
Bland mel, sukker, kardemumme og bakepulver i en bolle. Smuldre i smøret. Rør gjæren ut i lunken melk og rør alt til en jevn deig. La deigen heve til dobbel størrelse, elt den på bordet og del den deretter opp i ca 16 stykker som du ruller ut. Sett bollene på bakepapir på en stekeplate og etterhev i ca 20 minutter.

Pensle med sammenvispet egg og stek bollene.

5) Venner og film
Og når vi først er inne på ting som gjøres innendørs og innebærer stillesitting, passer den siste fine tingen bra: Du tar en ledig stue med tv og dvd-spiller, tilsetter gode venner, blander inn litt snacks – og vips, så har du den perfekte filmkveld. Hva er vel bedre for å lysne opp et mørkt sinn? Ingen spennende dvd-er? Kom dere ut på kino da vel. Nyåret er fullt av kommende kinofilmer, se bare her.

Mitt budskap til verden

På bloggen sin utfordrer Thomas Moen(link til bloggposten hans her) alle bloggere til å skrive et budskap på hånda si, ta et bilde, legge det ut på bloggen sin og legge en link til innlegget i kommentarfeltet hans.

Jeg har gjort det, og oppfordrer DEG til å gjøre det samme!

Mitt budskap:

Mikronovelle

I dag har jeg prøvd meg på sjangeren mikronovelle - å fortelle en historie med seks ord. En morsom, men ganske krevende sjanger.
Vet ikke helt hvord fornøyd jeg er med resultatet, du får dømme selv :)

Reis vekk. Opplev. Utforsk. Nyt. Lev.

Motorvei. Stort krasj. Stillhet, så kaos.

En hund, min bestevenn. Stort savn.

Hjertebank, vondt i magen. Jeg besto!

Sove, spise, skole, jobb. Dårlig tid.

Virkelighetsfjernsyn for enhver smak

Reality-tv, i Store Norske Leksikon definert som virkelighetsfjernsyn. Ja, hva skal man si(eller i denne sammenhengen, skrive)? Det aller første som detter ned i hodet mitt når jeg hører Reality-TV er Paradise Hotel . Deretter tenker jeg på 71 grader nord. Bare se på bildene så skjønner du hvor to vidt forskjellige serier dette er, noe som også kan vise hvor bred reality-sjangeren er.

I Norge startet det hele i 1999 med Big Brother(klikk her for et forslag til en litt annen Big Brother-versjon) og Robinson. Jeg er faktisk en av dem som aldri fulgte med på Big Brother, og det kan jeg si med hånden på hjertet. Skjønte aldri helt hva poenget var med å stenge en gjeng mennesker inne i et hus og stemme ut en og en.

Derimot skal jeg ikke nekte for at jeg ikke så på reality-tv. Jeg fulgte intenst med på cat-fightene i Top Model og det ble noen timer foran skjermen med Ungkaren(som ofte forble ungkar) + noen få episoder av en og annen Robinson-sesong.

Men det første programmet jeg virkelig ble opphengt i var Idol. Jeg hadde en skikkelig crush på idol-David(flaut) i første sesong og ble umåtelig skuffet da det var Kurt som vant. I ettertid ser jeg at han muligens var den beste vinneren. Sesong to var jeg også en ivrig tilhenger, men da sesong tre kom, bestemte jeg meg for å droppe hele programmet. Slik gikk det ikke, og innen innen finalen var jeg også dette året hekta. Idag husker jeg ikke en gang hvem vinnerne var.

Man kan nekte så mye man vil, men innerst inne er det ett eller annet som fenger oss når det gjelder reality-tv. For enten du liker å se spennende naturopplevelser, brune unge mennesker som drikker seg dritings og hopper til køys med hverandre, kjendiser som danser eller romantikk på norske gårder, finnes det garantert et reality-program for akkurat deg.

"Kongo-sakens" liv i bloggverdenen

"Kongo-saken", med Tjostolv Moland og Joshua French i spissen har preget mange avisforsider den siste tiden. Men det er ikke bare aviser som Aftenposten, VG og Dagbladet du kan lese om denne saken. Også bloggerne engasjerer seg sterkt. Det er ikke få bloggere som har et innlegg som omhandler det som skjedde i Kongo, og etter å ha gjort litt research, fant jeg både det ene og det andre.

De som ønsker relevant info om hvordan ting egentlig fungerer i Kongo, bør klikke seg innom bloggen til Christin Oldebråten. Hun har bodd på grensen til Kongo i flere år, og skrevet et innlegg som omhandler saken i Kongo og Kongos kultur, rettsystem med mer. Innlegget blir oppdatert etter hvert som media skriver om saken og andre kommer med relevante kommentarer på bloggen hennes.

Det å lese blogger i tillegg til det de tradisjonelle mediene skriver, kan ofte gi et litt annet syn på saken, da tradisjonelle medier kan ha en tendens til å dekke slike saker litt for ensidig. (Også «Børgeking» påpeker dette i et blogginnlegg om kongo-saken.) Kanskje kan det å lese et par velskrevne blogginnlegg om en sak, endre ditt synspunkt på det hele?

Hunden - menneskets beste venn

Helt siden jeg som baby ble lagt ned på gulvet ved siden av valpen til mine besteforeldre, har jeg vært et hundemenneske. Jeg har hele livet ønsket meg en egen hund, og mamma har blitt utsatt for masing i det uendelige. Den kunne blant annet lyde slik som dette: «Mamma, kan ikke vi få oss hund?», «Mamma, om vi får oss hund, kan jeg ha ansvaret for å gå tur med den hver dag! Jeg kan også støvsuge TO ganger daglig om det blir nødvendig!». Ettersom jeg ble eldre, ga jeg opp, og fant meg i at jeg ble nødt til å vente til jeg bestemte helt selv. Men min lillesøster fortsatte der jeg slapp, og til slutt ga mamma etter, innerst inne ønsket også hun seg en liten hund!

I mai i år kom den etterlengtede valpen inn i huset og gjett om jeg var glad! Nå hadde jeg endelig fått min egen hund, nemlig lille Ronja(som egentlig ikke er så liten lenger).

Ronja er et av de skjønneste vesenene på fire bein og hun bringer stadig fram latter i huset.
Tenk deg når du er litt deppa, kommer inn gjennom inngangsdøra og blir møtt av en hund som roper ”Hurra! Så glad jeg er for å se deg!” med hele kroppen – dagen blir straks mye bedre av det. En hund vil aldri dømme deg for hvordan du ser ut, og den vil alltid være der for deg. Og det er så utrolig mye morsomt man kan gjøre sammen! Ikke bare gå lange turer i skog og mark, men trene på alle mulige triks, drive med spor og agility. Ronja er veldig lettlært, og kan allerede sitte bamse, vinke, high five, gi labb, rull rundt, i tillegg til en del standard lydighet(sitt, bli osv.)
Her ser du et bilde av Ronja som vinker:



Det er også bevist at en hund er bra for helsa. Ikke få ganger har jeg lest om personer med fysiske eller psykiske lidelser som har fått livet snudd til det bedre ved hjelp av en hund.

Som nybakt hundeeier er jeg nå blitt en ivrig leser av hundelitteratur og bladet Vi med Hund. Senest i forrige uke leste jeg i dette bladet om en jente med anoreksi, som ved hjelp av en Schæfervalp er på god vei til å vinne over sykdommen. Når jeg leser slike saker, blir hengivenheten min til dette vakre dyret bare enda større., og jeg er ikke i tvil: hunden er menneskets beste venn!

Vil du lese mer om hunder, klikk deg også innom bloggen til Anniken, som også er redaktør i Vi med Hund.